Jeg sitter omgitt av svigerfamilien, om den kan kalles det allerede, før jeg er gift med sønnen i huset? Han har ihvertfall fridd, og nå i jula er det blitt kunngjort for familien. For hans mor og søster og morfar på 88. For hans datter på 6, og for mine foreldre og øvrige familie. Ingen gråt og tenners gnissel der...
Det er nyttårsaften. Jeg tenker på at et nytt år kommer. Hvor ble de av, alle dagene som gikk?
Før i verden skrev jeg dagbok. Slavisk, jeg tror de aller fleste dagene gjennom tenårene mine er dokumentert... Og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med de dagbøkene lenger nå...
De er elendige.
Alle sa til meg at det kommer til å bli så morsomt å ha etter hvert. Så innmari fint å ta vare på. Så spennende å lese "når jeg blir stor". Jeg vet ikke hvor stor jeg må bli før det blir morsomt. Det har ihvertfall ikke skjedd ennå.
Jeg lurer på hvor "sann" en dagbok kan være. Den vil jo alltid være filtrert... av vårt eget bevissthetsnivå, av hva vi ønsker eller makter å fokusere på, av folkeskikken, og av hvor sannsynlig vi tror det er at noen vil lese det vi skriver. Jeg håper for mine foreldres del at de aldri leser mine.
Samtidig synes jeg det er skremmende at en 10-15 år har gått i livet mitt siden jeg sluttet med denne dokumenteringen. Vannet har sakte rent ut gjennom sluket, og jeg har gått fra å være en pessimistisk tenåring til en målrettet voksen... Man sier det er typisk skytt- at jeg aldri vil bli helt voksen, samtidig som jeg alltid vil føle meg gammel.
Kanskje er det slik at denne dagbokskrivingen - denne gang på blogg - er et slags forsøk på å holde fast i tiden, i dagene. Samle på dem, smake ordentlig på dråpene før de forsvinner ut i ingen ting. I denne forfalskede dagboken vil jeg både skrive om hverdagene og samle foto, og samle barndoms-og ungdomsminner, sett nettopp gjennom det sløret som minnene gir.
Farvel til 2011... Vemodig og optimistisk hilsen
Gunn Marit.
