Skiftet medium

Hvis noen tror at jeg har sluttet å skrive dagbok, det har jeg ikke. Bare gått over til, ja nettopp, bok!
Det er likevel ikke umulig at det kommer mer dagbok her, men for tiden har du myyye større sjans om du sjekker på Den vanlige bloggen min.

Våga va bäst...!

Jeg bare sier det.

Endelig en flott og forståelig drøm rett etter at jeg har fortalt at alt jeg drømmer for tida er kaos. Etter å ha blitt vist masse familiebilder av svigerfamilien min- hvor jeg også var en av den, i en slags drømmeversjon av meg selv, møter jeg en flott kvinne med hvit t-skjorte og påskriften "VÅGA VA BÄST".

Og jeg innser at symptomene peker mot at jeg har problemer med det.
Når noen gratulerer meg med suksessen, forsøker jeg aldri "Ja, dette er moro!" Jeg forsøker heller å forminske suksessen med: "Vel, suksess er relativt, blir vel ikke rik på det akkurat", blablabla.

Jeg takker for at jeg fikk en pekefinger satt på dette, og går inn i dagen med et nytt forsett: Å ikke forminske eller sabotere meg selv. Jeg kan "våga va bäst".

Drøm...? #1

Jeg drømmer lite for tiden. I natt drømte jeg forresten noe om Egypt. Om eksen min der og å møte ham igjen. Alt er veldig uklart nå, hvis jeg ikke fokuserer på drømmene, skriver dem ned, forteller om dem til noen eller tolker dem, forsvinner de igjen. Som et radiosignal ingen apparater fanget opp. Jeg har mine tanker om hvor de kommer fra og hva de er der for. Noen av dem har klare, symbolske budskaper, men det er ikke alltid lett å oversette de snåle drømmehendelsene til noe som har relevans i mitt eget liv.

Denne drømmen hadde jeg for en del år tilbake. Sånn omtrent fem år siden, vil jeg tro.

Jeg og min sjelevenn - la oss kalle ham Trym - sitter mot hverandre overskrevs på en tømmerstokk. Dette er et menneske jeg - tross bedre vitende - føler en slags dyp tiltrekning og samhørighet med. Rart, men jeg tror det er tilfelle den dag i dag - jeg kunne lagt livet mitt i hendene hans, og for den som kjenner Trym, forstår man at det ville være som å sove med ettellerannet udetonert i nattbordskuffen.

Tilbake til drømmen, det er en varm, intim stemning mellom oss. Nesten hellig. Vi lener oss mot hverandre og han ber meg gape. Noe jeg gjør, ytterst tillitsfull. Han fører en sonde ned i halsen min og videre ned i magen. Jeg vet, litt ekkel tanke men ikke så ille i drømmen. Jeg kan kjenne det stikke der nede og jeg vet med en gang at han har implantert noe, at jeg er gravid.

Han lar meg forstå at han skal reise bort, forsvinne. Dette gjør meg fortvilt, men han beroliger meg og sier at det som han har plantet i meg kommer ikke fra ham, men gjennom ham. Dessuten vil jeg klare dette veldig godt alene. Mens han forklarer ser jeg framtidsbilder, først av at jeg har født et helt kull med grisunger (!!!) , siden at jeg står i en sirkel av mennesker som jeg snakker for. Det er som - omkring et leirbål på en måte. (Jeg har også en gang drømt at jeg og min mamma vasker en grisunge jeg har født og pakker den inn i et helseteppe- ikke sikker på om det var i løpet av samme drømmen eller ikke.)

Tryms avsluttende ord er at dersom jeg trenger å fortelle ham noe, skal jeg bare skrive det ned, så vil ordene dukke opp på huden hans.

Bortsett fra dette siste elementet tror jeg at jeg i retrospekt har klart å tolke drømmen.

Det var opplevelsene vi hadde sammen som ble spiren av inspirasjon til bokskriving- spesielt den første romanen. Etter hvert vil denne ene bli til et helt kull. At jeg er i midten av denne sirkelen tror jeg har en fortellerrolle. Jeg forteller historier til menneskene som har flokket seg rundt meg ved leirbålet, og grisen er symbol på hell, lykke, framgang og velstand - i tillegg til fruktbarhet og kreativitet.

Og det siste? Med ordene som dukker fram på Trym sin hud? Det svaret tror jeg vil komme med tiden.

Kulde

Klokka er tre på ettermiddagen og det er fortsatt lyst ute. Det er fortsatt en slags morgenstemning, jeg er alene, bare lavt surr i bakgrunnen av et tv-program jeg ikke ser på, knitring i vedovnen, tassing av kattepoter.
Fine tiden! Ute er det kaldt og rent, men lyset forteller at vi allerede er på vei mot vår. Vi er på vei, men det haster ikke. Ingen ting haster.
Fredager er så gode dager. Hele helga ligger foran. Ikke at jeg ikke liker å jobbe, for det gjør jeg, men det er en flott syklus: Optimistisk mandag, kreativ tirsdag, flittig onsdag, systematiske torsdag, konkluderende fredag, stille helg. Jeg får ingen overraskende telefoner i helgene, som oftest. Har fri til å jobbe - med mine egne ting, to hele dager til ende, i tillegg til den fine fredags ettermiddag og kveld.
Er så glad i bokprosjektet jeg jobber med nå. Kjenner at det virkelig går rett vei, har vel også fått tilbakemeldinger på det fra redaktøren. Føler en helt annen trygghet denne gangen i forhold til forrige. Har tid til å polere og perfeksjonere. Gjøre det akkurat som jeg vil ha det, hovedpersonen min er akkurat så uperfekt som jeg ville.
Ute klarner det opp. Det blir kaldere. Det gjør ingen ting. Jeg har vedovnen, og mannen som bærer inn ved.

Hva jeg liker best med Arnt #1

At han ler høyt når han leser bøker eller ser TV alene

Å miste en venn # 1

For noen år tilbake hadde jeg ofte denne diskusjonen om ekte venner kontra nettvenner. Jeg hevdet at en venn er akkurat like ekte om du har blitt kjent med ham/henne på en blogg eller forum eller om det var på puben eller kveldskurset. Når en person er villig til å lytte til deg når du trenger å lufte tankene dine, trøste deg når du er nedfor, bruke tid på deg når du er ensom, ja, i ett tilfelle til og med låne deg penger når du har problemer - uten en gang å ha møtt deg ansikt til ansikt..? Da er det en ekte venn.

Jeg har noen av dem, nettvennene. De fleste av dem ble jeg kjent med gjennom den gamle vg-bloggen. Synes det er morsomt at det nå begynner å bli fem-seks år siden aktiviteten der var på høyden, og så er det fortsatt så mange av personene der som preger livet mitt og som jeg har kontakt med fortsatt. Den mystiske, hemmelighetsfulle bloggeren som skrev så bra og som jeg ikke visste om var mann eller kvinne deler jeg forresten både seng og adresse med i dag. Banner over de sure sokkene hans og gleder meg over de varme klemmene hans. Men han er kanskje ikke en ekte samboer, bare en sånn nett-samboer…?

Men jeg skulle snakke om å miste venner, ikke få dem. Jeg hadde en gang en meget god bloggvenn, la oss kalle ham Pål. Pål og jeg hadde så bra humor sammen og så mange felles interesser. Blogget sammen, prata og satt kveld etter kveld på msn og meldte på telefonen - vi så på TV sammen via meldinger også, spøkelsesprogrammer var favoritten, og vi mente til og med å ha lykkes i å drive ut et spøkelse hjemme hos familien til Pål. Vi planla å besøke Hotell Union sammen og drive ut den største turistattraksjonen deres også, ”Linda”, fra det blå rommet.

Jeg var sammen med min egyptiske mann på denne tiden og var overhodet ikke ”På sjekkern”. Derimot hadde jeg deg, en annen venninne som var det, vi hadde akkurat vært i Egypt sammen og du hadde blitt kjent med min egyptiske familie. Du hadde for så vidt lagt merke til denne ”Pål” på nettet, men du syntes han virket arrogant og ovenpå, en besserwisser, mente du. Neinei, forklarte jeg deg, du har bare ikke tatt humoren hans! Og når du var hjemme hos meg fikk du hilse på ham via msn og med bilder og webcam. Da snudde situasjonen seg raskt! Til min glede fant dere virkelig tonen sammen.

Etter et par måneder skulle vi treffes alle tre i en av Norges byer, i anledning en konsert og en messe. Vi hadde det kjempehyggelig syntes jeg, fint og rart å gjøre ting sammen med folk du er blitt så glad i gjennom skrift og stemme. Du hadde kommet over kjærlighetssorgen jeg akkurat hadde støttet deg gjennom, du hadde stjerner i øynene, og jeg syntes det var herlig å se. Pål hadde vekket noe i deg, gitt deg noe du trengte.

Pål og jeg hadde også veldig mye å snakke om, og han var påpasselig med at jeg ikke skulle være femte hjul. Syns det var kjekt at vi også kunne ha vår humor og våre referanser uten at du ble sjalu av den grunn. Da vi var på den spennende messa tok Pål til og med hånda mi uten at du en gang rynket på nesa. Jeg syntes det var litt snålt, men koselig også, vi var gode venner på oppdagelsesferd, Hans og Grete og en Grete til i pepperkakehuset.

Etter at jeg hadde kommet hjem fikk jeg en merkelig tekstmelding fra Pål. Han ville bare gjøre det helt klart at han ikke var interessert i meg ”på den måten”. Nei, det hadde jeg da heller ikke trodd. Hadde jeg hatt slike tanker hadde jeg da ikke spleiset ham med deg, ikke sant? Men situasjonen skulle bli mer og mer merkelig i dagene som fulgte. Du sluttet å svare på meldingene mine og tok ikke telefonen når jeg forsøkte å ringe. Alle mine spørsmål om hva som var på gang ble møtt med den totale taushet. Når jeg til slutt tagg og ba deg fortelle meg hva jeg hadde gjort galt, ble jeg endelig avspist med ”Det må du skjønne sjøl”.

Jeg tenker at dette ikke var lett for Pål heller. Han svarte meg i begynnelsen, sa at han var glad i oss begge, og ikke brydde seg om hva som skjedde i en konflikt mellom oss. Hvilken konflikt, spurte jeg fortvilt, men han kunne ikke si noe. Jeg ble taust frosset ut av deg. Det eneste livstegn jeg fikk fra deg i så måte, var via en annen venninne av meg - du hadde tatt kontakt med henne og ville beskytte henne mot meg, forsøkte å så splid, ville at flere skulle stenge meg ute fra livet sitt.

En liten stund senere hadde jeg en drøm om meg og Pål. Jeg drømte at vi kjørte i min lille bil, ned en bratt fjellvei. Jeg satt bak rattet. Så fortalte han meg at han skulle gifte seg med deg. Jeg kjente et stikk av frykt i hjertet, redsel for å miste Pål også, men gratulerte, selvfølgelig. Mens vi kjørte nedover begynte bilen å rulle fortere og fortere nedover den smale og svingete veien, og jeg kjente at jeg ikke hadde kontroll, at dette umulig kunne gå bra. Og ikke lenge etter hørte jeg at dere hadde flyttet sammen. Du hadde fått din prins. Å som jeg skulle ønske at jeg var der og kunne skåle for dere.

Men det tok ikke lang tid før det ble helt stille fra Pål også. Han lot meldinger fra meg ligge ubesvart, samme med mine kommentarer på facebook. Jeg skjønner at han sikkert fikk bråk når vi enda hadde kontakt. Men jeg fikk heller aldri fra ham noen forklaring på hva jeg hadde gjort galt, eller hva som hadde skjedd.

Du, som hadde sagt at jeg var som ei søster for deg. Ikke bare dumpa du meg i grøfta som en uønska hundevalp, men du tok fra meg enda en kjær venn. Hvis meningen var å straffe meg for noe, lyktes du. Vennskapet var dyrebart for meg. Jeg skulle gjerne sagt at jeg var ferdig med dette, at det er tilgitt og ikke betyr noen ting, men hadde det vært helt sant, hadde jeg vel ikke skrevet dette nå, fire år senere?

Jeg pleier alltid å se visdommen i det som skjer meg i livet, at det skjer for en grunn. Jeg prøver å se hva dette lærte meg. Blir jeg herdet, blir jeg vernet mot å bli for glad i mennesker, knyttet til dem? Skal jeg ikke være så naiv, ikke stole på alle? Eller er det slik at jeg bare var en brikke i skjebnens spill, for å hjelpe dere to til å finne hverandre?

Ønsket om å få en forklaring er borte. Det er erstattet av ønsket om å glemme.

Vintermagi og forbannelser

Bilen streika i går igjen. Japp, den vi nettopp har kjøpt.
Vi fikk den jo billigere pga den trenger ny startmotor, likevel opplever vi det som om verden straffer oss for noe. Typisk at dette skulle skje. En hevngjerrig Gud, et oppfylt karma, alt vi skaffer oss faller fra hverandre, sånn som IKEA- hylla vi kjøpte her om dagen. Ødelagt i kassa. Og så ryker bilen så vi ikke får bytta hylla. Det er helt vanlig. Helt typisk oss.