I likhet med "svigerinne" Nica har jeg alltid hatt katter, og jeg ser for meg meg selv som gammel dame, ensom, i et stort hus omgitt av katter. Nå når jeg skriver det virker det nesten forlokkende. Lurte på det egentlig, hvor langt jeg ville komme i dagboka mi før jeg kom inn på dette. Jeg lengter desperat etter barn. Jeg må innrømme det, både for meg selv og andre. Før har jeg kanskje lagt skjul på det, prøvd å være positiv og optimistisk, men sannheten er: Jeg føler en stor sorg og en resignasjon. Klarer faktisk ikke se for meg at det noen gang vil hende meg. Og for meg som "er opplært" til å visualisere det jeg ønsker meg her i verden, føles nettopp det ganske alvorlig. Hvis jeg ikke klarer å se det for meg, betyr vel det at det ikke skjer? At jeg aldri vil få oppleve en graviditet eller en fødsel?
Rart at jeg skal være så negativ. Jeg har nå vært samboer i ett og et halvt år, er nylig blitt fridd til, opplever positive ting i økonomien, har i året som gikk debutert med min første roman og fått antatt min andre.
Kanskje er jeg bare utakknemlig. Jeg som er blitt stemamma til en skjønn seksåring, og som er sunn og frisk, som har et bra sted å bo? Kanskje er jeg bare urimelig og selvmedlidende?... Kanskje. Men jeg kan ikke fornekte følelsene mine lenger. Det ville være utrolig urettferdig mot meg selv.
Merker hvor godt jeg trives med å ha mange å "stelle for". Slik som her på Gol i jula, få ordne skikkelig middag til hele familien, få dem til å trives rundt bordet. Må si jeg er utrolig heldig med svigerfamilien - og også med min biologiske selv om de bor langt unna... for øyeblikket. Lurer på hvordan familien min ser ut om ti år... Eller femten.
I dag varmer vi opp pinnekjøtt. Nica er hos tannlegen og trekker tann. Gleder meg nå til å ta fatt på hverdagene i det nye året, vi kjører hjem til Haugfoss i morgen.
Rart at jeg skal være så negativ. Jeg har nå vært samboer i ett og et halvt år, er nylig blitt fridd til, opplever positive ting i økonomien, har i året som gikk debutert med min første roman og fått antatt min andre.
Kanskje er jeg bare utakknemlig. Jeg som er blitt stemamma til en skjønn seksåring, og som er sunn og frisk, som har et bra sted å bo? Kanskje er jeg bare urimelig og selvmedlidende?... Kanskje. Men jeg kan ikke fornekte følelsene mine lenger. Det ville være utrolig urettferdig mot meg selv.
Merker hvor godt jeg trives med å ha mange å "stelle for". Slik som her på Gol i jula, få ordne skikkelig middag til hele familien, få dem til å trives rundt bordet. Må si jeg er utrolig heldig med svigerfamilien - og også med min biologiske selv om de bor langt unna... for øyeblikket. Lurer på hvordan familien min ser ut om ti år... Eller femten.
I dag varmer vi opp pinnekjøtt. Nica er hos tannlegen og trekker tann. Gleder meg nå til å ta fatt på hverdagene i det nye året, vi kjører hjem til Haugfoss i morgen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar