Å miste en venn # 1

For noen år tilbake hadde jeg ofte denne diskusjonen om ekte venner kontra nettvenner. Jeg hevdet at en venn er akkurat like ekte om du har blitt kjent med ham/henne på en blogg eller forum eller om det var på puben eller kveldskurset. Når en person er villig til å lytte til deg når du trenger å lufte tankene dine, trøste deg når du er nedfor, bruke tid på deg når du er ensom, ja, i ett tilfelle til og med låne deg penger når du har problemer - uten en gang å ha møtt deg ansikt til ansikt..? Da er det en ekte venn.

Jeg har noen av dem, nettvennene. De fleste av dem ble jeg kjent med gjennom den gamle vg-bloggen. Synes det er morsomt at det nå begynner å bli fem-seks år siden aktiviteten der var på høyden, og så er det fortsatt så mange av personene der som preger livet mitt og som jeg har kontakt med fortsatt. Den mystiske, hemmelighetsfulle bloggeren som skrev så bra og som jeg ikke visste om var mann eller kvinne deler jeg forresten både seng og adresse med i dag. Banner over de sure sokkene hans og gleder meg over de varme klemmene hans. Men han er kanskje ikke en ekte samboer, bare en sånn nett-samboer…?

Men jeg skulle snakke om å miste venner, ikke få dem. Jeg hadde en gang en meget god bloggvenn, la oss kalle ham Pål. Pål og jeg hadde så bra humor sammen og så mange felles interesser. Blogget sammen, prata og satt kveld etter kveld på msn og meldte på telefonen - vi så på TV sammen via meldinger også, spøkelsesprogrammer var favoritten, og vi mente til og med å ha lykkes i å drive ut et spøkelse hjemme hos familien til Pål. Vi planla å besøke Hotell Union sammen og drive ut den største turistattraksjonen deres også, ”Linda”, fra det blå rommet.

Jeg var sammen med min egyptiske mann på denne tiden og var overhodet ikke ”På sjekkern”. Derimot hadde jeg deg, en annen venninne som var det, vi hadde akkurat vært i Egypt sammen og du hadde blitt kjent med min egyptiske familie. Du hadde for så vidt lagt merke til denne ”Pål” på nettet, men du syntes han virket arrogant og ovenpå, en besserwisser, mente du. Neinei, forklarte jeg deg, du har bare ikke tatt humoren hans! Og når du var hjemme hos meg fikk du hilse på ham via msn og med bilder og webcam. Da snudde situasjonen seg raskt! Til min glede fant dere virkelig tonen sammen.

Etter et par måneder skulle vi treffes alle tre i en av Norges byer, i anledning en konsert og en messe. Vi hadde det kjempehyggelig syntes jeg, fint og rart å gjøre ting sammen med folk du er blitt så glad i gjennom skrift og stemme. Du hadde kommet over kjærlighetssorgen jeg akkurat hadde støttet deg gjennom, du hadde stjerner i øynene, og jeg syntes det var herlig å se. Pål hadde vekket noe i deg, gitt deg noe du trengte.

Pål og jeg hadde også veldig mye å snakke om, og han var påpasselig med at jeg ikke skulle være femte hjul. Syns det var kjekt at vi også kunne ha vår humor og våre referanser uten at du ble sjalu av den grunn. Da vi var på den spennende messa tok Pål til og med hånda mi uten at du en gang rynket på nesa. Jeg syntes det var litt snålt, men koselig også, vi var gode venner på oppdagelsesferd, Hans og Grete og en Grete til i pepperkakehuset.

Etter at jeg hadde kommet hjem fikk jeg en merkelig tekstmelding fra Pål. Han ville bare gjøre det helt klart at han ikke var interessert i meg ”på den måten”. Nei, det hadde jeg da heller ikke trodd. Hadde jeg hatt slike tanker hadde jeg da ikke spleiset ham med deg, ikke sant? Men situasjonen skulle bli mer og mer merkelig i dagene som fulgte. Du sluttet å svare på meldingene mine og tok ikke telefonen når jeg forsøkte å ringe. Alle mine spørsmål om hva som var på gang ble møtt med den totale taushet. Når jeg til slutt tagg og ba deg fortelle meg hva jeg hadde gjort galt, ble jeg endelig avspist med ”Det må du skjønne sjøl”.

Jeg tenker at dette ikke var lett for Pål heller. Han svarte meg i begynnelsen, sa at han var glad i oss begge, og ikke brydde seg om hva som skjedde i en konflikt mellom oss. Hvilken konflikt, spurte jeg fortvilt, men han kunne ikke si noe. Jeg ble taust frosset ut av deg. Det eneste livstegn jeg fikk fra deg i så måte, var via en annen venninne av meg - du hadde tatt kontakt med henne og ville beskytte henne mot meg, forsøkte å så splid, ville at flere skulle stenge meg ute fra livet sitt.

En liten stund senere hadde jeg en drøm om meg og Pål. Jeg drømte at vi kjørte i min lille bil, ned en bratt fjellvei. Jeg satt bak rattet. Så fortalte han meg at han skulle gifte seg med deg. Jeg kjente et stikk av frykt i hjertet, redsel for å miste Pål også, men gratulerte, selvfølgelig. Mens vi kjørte nedover begynte bilen å rulle fortere og fortere nedover den smale og svingete veien, og jeg kjente at jeg ikke hadde kontroll, at dette umulig kunne gå bra. Og ikke lenge etter hørte jeg at dere hadde flyttet sammen. Du hadde fått din prins. Å som jeg skulle ønske at jeg var der og kunne skåle for dere.

Men det tok ikke lang tid før det ble helt stille fra Pål også. Han lot meldinger fra meg ligge ubesvart, samme med mine kommentarer på facebook. Jeg skjønner at han sikkert fikk bråk når vi enda hadde kontakt. Men jeg fikk heller aldri fra ham noen forklaring på hva jeg hadde gjort galt, eller hva som hadde skjedd.

Du, som hadde sagt at jeg var som ei søster for deg. Ikke bare dumpa du meg i grøfta som en uønska hundevalp, men du tok fra meg enda en kjær venn. Hvis meningen var å straffe meg for noe, lyktes du. Vennskapet var dyrebart for meg. Jeg skulle gjerne sagt at jeg var ferdig med dette, at det er tilgitt og ikke betyr noen ting, men hadde det vært helt sant, hadde jeg vel ikke skrevet dette nå, fire år senere?

Jeg pleier alltid å se visdommen i det som skjer meg i livet, at det skjer for en grunn. Jeg prøver å se hva dette lærte meg. Blir jeg herdet, blir jeg vernet mot å bli for glad i mennesker, knyttet til dem? Skal jeg ikke være så naiv, ikke stole på alle? Eller er det slik at jeg bare var en brikke i skjebnens spill, for å hjelpe dere to til å finne hverandre?

Ønsket om å få en forklaring er borte. Det er erstattet av ønsket om å glemme.